En er bedre enn ingen..

Naa har det gaatt en uke til , aa hei som tiden gaar! Denne uken har jeg jobbet paa sykehuset. Vakten er fra kl halv 8 til 11 saa har vi lunch til kl 14, saa jobber vi til kl 17.

Sykehuset her er det eneste i denne provinsen. De har flere helsesentre men ingen flr skehus. Det er inndelt i flere "ävdelinger", kirurgisk, medisinsk, pediatri, tuberkulose og HIV, foeden og gyn. Til sammen kan det vaere opp tl 200 pasienter, men det er ikke nok senger til alle saa noen faar sove paa gulvet. Naar jeg sier avdeing vil det si et rom med 12 senger i. Rommene er paa bakkeplan med aapne vinduer og doerer,ingen madrasser, ingen aircondition, ingen vask eller vann inne, ingen toalett inne, men masse fluer. Utenfor rommene ute paa plenen sitter paaroerende. De maa lage mat til pasienten eller slektningen her, og sitter ellers bare aa ser paa hva vi holder paa med. Det er fire toaletter men tror to av dem er tette, og det er en plass ute hvor man kan vaske seg.

Tilsammen er det 6 leger og 10-15 sykepleiere som jobber her. Men denne uken har det bare vaert to leger fordi de andre har vaert paa kurs. Rutinene er som foelger. Om morgenen har legene et moete hvor de snakker om pasientene, etter dette gaar de runde og ser til pas. Det er ganske stor forsjell paa legene i hvor mye de gjoer paa disse rundene. Noen spor ikke pas. et eneste sporsmaal eller undersoker dem, mens andre er flinkere. Naar de er ferdige med runden, drar de til mottagelsen eller til private klinikker. Sykepeierne gjor ingenting annet en det de faar beskjed om fra legen. De gjor ingen observasjoner som blodtrykk, puls, temp, ikke en gang paa nyopererte. Etter de har hengt opp vaeske og gitt antibiotika, noe som absolutt alle faar, setter de seg og ser pa tv.

Malaria, luftveisproblemer, og diare er de vanligste diagnosene. I tillegg kommer ganske mange trafikkskadde inn. I dag hade vi en som hadde blitt slengt av traktoren sin og faat ganske heftig e kutt og brannsaar. Han ble foert inn paa en sal hvor de behandler smaaskader. Gutten var kanskje 15 aar og hadde fatt foten bandasjert paa et helsesenter dagen foer. Naa kom han inn og sykepleieren reiv av bandasjen som satt temmelig godt fast i saaret, gutten hylte av smerte, mens broren proevde og holde han nede. Da jeg spurte hvorfor de ikke brukte vann slik at kompressene losnet enklere saa han at det var bra og rive det av for da kom skitten i lamme. Etterpaa da han skulle rengjore var det absolutt ingen kjaere mor, han gnikket og gnudde, forst med vann, deretter tok han jod over hele saaret, igjen MYE skrik...Etterpaa skulle han til og legge paa bandasje rett paa saaret. Da jeg spurte om de ikke hadde noe viste det seg at joda det hadde de. "var det dette du mente?"sa han og dro frem en eske Jelonet(en saarbeskytter som hindrer bandasjen i aa feste seg i saaret.) Puh tenkte jeg, da blir det i allefall litt mindre smertefullt i morgen. Men hvem vet om de vil bruke det da? De har lite ressurser, og enkelte lite kunnskap.

Da jeg var med paa blindtarmsopperasjonen foltes det som om jeg var mad i en Bollywoodfilm. Midt under opperasjonen, gikk anestesi spl ut for aa royke, det kom en annen inn som tok bilde av opperasjonsaaret(mens de oppererte) og viste det til pasienten( en 15aar gammel jente)som var vaaken. De noterer ingenting under operasjonen, og ar blodtrykket bare en gang i blandt. I allefall da han som hadde vaert og royket kom tilbake satt han paa musikk fra mobilen paa full guffe. Kirurgen og sykepleieren brydde seg lite, bare fortsatte som om dette var helt normalt...helt syyk opplevelse.

Siden rutinene er som de er er det ikke mye sykepleieoppgaver jeg faar gjoere, men jeg hadde erlig talt ikke hvisst hva jeg skulle gjort. Ordet "pleie" finnes ikke her. Man maa klare seg selv med mat, hygiene osv. Naar ogsaa spraaket er vanskelig, ingen snakker godt engelsk, blir det madisiner igjen...og det tror jeg spl. her kan bedre enn meg.
Saa det vi har gjort denne uken har vaert og fikse senger. Skrapet, vasket og malt dem blaa...aa de ble fine gitt! Vi har vasket en opperasjonssal, hvor noe av moeblene aldri hadde vaert vasket..denne ble ogsaa veldig fin! Ogsaa har vi gaatt runden med legen hver morgen, og hvert med paa operasjoer.

Jeg skal legge ut bilder her senere naar jeg kommer til mer siviliserte strok, dette nettet gaar alt for tregt. Ja foressten saa glemte jeg at jeg lovet jo og fortelle deg mamma hvordan det gikk med den dama som hadde preeklamsi. Legen her paa sykehuset torte ikke aa ta keisersnitt saa han ville sende henne til et storre sykehus. Dama hadde egentlig ikke raad og betale de 50dollar det kostet med ambulansen, men hun fikk hjelp fra en frivillig organisasjon hvor pasienter som henne kan soke om penger. Saa hun dro og det tror jeg var siste liten.

Jeg kan bli frustrert over tilstanden her paa sykehuset, men disse menneskene klager aldri! Ingen pasienter har et vondt ord og si om hvordan de blir behandlet. Kanskje er det fordi de ikke vet bedre, kanskje har de en mye hoyere toleranse enn oss, og kanskje de har opplevd saa mye vondt i livet at dette ikke er noe man kan klage over?....ikke vet jeg, men jeg blir i allefall paamindt hvert minutt hvor heldig jeg var som ble foett i Norge. Maa jo ogsaa tilfoye at jeg til tider blir imponert over hva legene faar til her paa tross av utrolig lite ressurser. De hjelper tross alt noen fra elendigheten selv om tallet kunne vaert mye hoeyere med litt mer kunnskap. For en er jo bedre enn ingen!