Kl er 5 om morgenen, hanen galer og lyset beggynner og fylle rommet. Det er en ny dag i Samrong og mens Ingebjörg fortsatt sover begynner Jhanna paa 8 og skrangle med kaseroller og kar. Hun skal lage frokost slik hun alltid gjör mens resten av familien gjör seg klar til en ny dag. Ingebjörg vaakner halv 7 som regel för vekkerklokken. Hun reiser seg opp, er selvfölgelig ogsaa denne morgenen klam paa hele kroppen av temperaturen som ogsaa om natten er betydelig höyere enn hjemme i Norge. Hun staar opp gaar inn paa badet og kaster vann i fjeset for aa vaakne mer. Frokosten staar klar paa bordet og som alle andre dager er det en fin baguette og stekt egg. I starten var det mye ris, men familien har faat beskjed om at vestlige spiser mye bröd og faaretrekker dette til frokost. Jeg vet ikke helt, hadde det bare vaert mors hjemmebakte bröd saa. Man blir ganske fort lei av finbröd og egg.
I allefall naar Ingebjörg er ferdig med frokosten sier hun "lieh hai" til mor og minstemann i huset. De er allerede godt i gang med klesvasken ute paa tunet, og smiler og vinker tilbake. Sykkelturen til sykehuset tar ca 20 minutter og denne turen liker ingebjörg veldig godt. Folk i byen er i full gang med dagens gjöremaal, og smiler naar "barrang" kommer syklende forbi. Den svale vinden stryker over armer og ben mens Ingebjörg traakker avgaarde. Solen har ikke rokket og före temperaturen paa 30 tallet saa dette er kanskje den eneste tiden paa döynet hvor hun ikke er vaat av svette.
Hun er absolutt ikke alene paa veien paa denne tiden, for det er nemlig veldig mange barn som skal til skolen. "Hello!!" gauler de etter henne, og hun svarer höflig tilbake. Hun möter mange som har lastet mopeden saa full av grönnsaker at ser man det bakenfra ser det ut som et kjörende marked. Mopedene er pakket med mennesker, og rekorden i anntall mennesker paa smamme moped er kommet opp i 5. Paa sykehuset blir hun hilset velkommen av den blide damen som eier en liten shappe paa sykehusomraadet. "suisidai"(god dag) sier Ingebjörg naar hun gaar forbi. Til svar er det alltid et knis og en liten sjenert haand som vinker tilbake. Inne paa sykehusomraadet er det alltid masse folk, og det vil si at ingebjörg faar svaert mange stirrende öyne som undrer litt paa hva hun gjör her. Etter hun har gaatt runde med legene er det "dressing" med Mr. Kaan. Mr. Kaan er alltid blid og smiler fra öre til öre naar han ser Ingebjörg. "sok saabai te?"(hvordan gaar det?) spör han, "sok saabai"(fint) svarer ingebjörg. Dressing er i hovedsaak rensing av saar og bandasjeskift. Noen ganger kommer det inn folk som er skadet og trengs og lappes sammen. Ingebjörg synes arbeidet er spennende og laererikt, og er glad for at Mr. Kaan gjerne forteller og forklarer mens han arbeider.
För det blir lunch rekker Ingebjörg aa brette en del kompresser sammen med vaskedama. Dette arbeidet synes ingebjörg er litt möysommelkig og tregt. Men naar hun vet at det trengs klager hun ikke. Mange lurer nok paa hva det er aa brette kompresser, og det skal jeg forklare. Paa dette sykehuset er det daarlig med ressurser og penger, og utsyr som vi i Norge tar som en selvfölgelighet finnes ikke her. bla. maa vi klippe og brette gasbind som personalet kan bruke som kompresser. Faar og faa disse steril maa de i en maskin som etter boken skal gjöre dem sterile. Problemet naa for tiden er at di mangler en del til maskinen (som er umulig aa faa tak i siden disse er saa gammle at de er ute av produksjon) Slik at det er usikkert hvor sterile kompressene egentlig blir, men har man inget valg saa har man ikke det.
I allefall fra 11 til kl 14 har ingebjörg lunch, da ligger hun mest i hengeköya og slapper av etter at maten er inntatt. Saa baerer det til bake til sykehuset paa ettermiddagen. Da er Ingebjörg endten med paa opperasjoner, eller saa gjör hun faarefallende arbeid som aa reparere vifter, vaske rom, male senger. Ingebjörg synes det er litt tungt og arbeide ute i varmen. i allefall mellom 2og 4 for da er sola midt paa himmelen og selv i skyggen sildrer svetten. Det er bare aa drikke nok vann saa man ikke svimer av.
Ca klokken 5 er det tid for volleyball. Da spiller alle i personalet volleyball midt paa sykehusplassen, men alle paarörende som publikum. Som regel spiller di om penger og da faar ikke ingebjörg vaere med, for det er ikke passende for en jente og gamble med penger. Men noen ganger faar hun vaere med og selv om hun ikke legger penger i potten saa gjör de andre det. Ingebjörg faar ganske mye oppmerksomhet siden hun har spillt volleyball för og greier fint og henge med. Dette synes hun er veldig göy! Helt gjennomsvett sykler hun hjem og kjenner det svir i öynene av den stramme lukten av brendt söppel som sprer seg gjennom byen. Beboerne brenner alt av söppel rett utenfor huset, og naar mange tusen gjör dette samtidig, legges det en dis av röyk som et lokk over hele byen.
Klokken 7 er det middag, og etter det er det en dusj. Eller det vil si at ingebjörg staar midt paa badgulvet og skuffler vann over seg. Hun begynner og synns det er ganske saa deilig at det ikke er noe varmt vann. Det kalde vannet er forfriskende, men alle fluene, myggene, biller og edderkopper kunne hun ha vaert foruten. Da klokken er slaat 8 er som regel Ingebjörg kröpet under myggnettingen,og paa vei inn i drömmeland. För hun sovner tenker hun litt paa alle der hjemme, og kjenner i noen sekund at det hadde vaert veldig godt med et snöbad. Men aller mest tenker hun at hun er utrolig heldig som faar oppleve allt dette.
Saturday, February 27, 2010
Thursday, February 18, 2010
Saann gaar nu dagan..
Japp daa va enda en uke gaatt og det gjennstaar med en oppdatering paa Ing sett liv. Ja först anngaaende navnet ja, e kom jo paa den geniale ideen og kall me för Ing allerede fra förste dag, og det va slettes ikkje dumt. Nu huska nemlig alle navnet mett, og ikke minst klar alle og uttal dae...e tar all aera för det ja!
I matveien e dae fortsatt ris dae gaar i...bortsett fra at familien nu har skjönna at vi e fan av bröd paa morran. Saa her e dae fremskritt. Nu e dae ikkje ris og fesk, men bröd og fesk, evt.egg, aa e ska ikje klag paa dae. Vesst vi nu snakka om dae litt meir udelikate kan e jo berett för de intresserte at magen hadd holdt se stabil heilt tel e skröyt av dae. Daa sku han plutselig slaa se vrang, og Ing tibrakte ei natt paa et noksaa enkelt dass med selskap av mengder med mygg...akkurat dettan annbefales ikke. Dae som va bra va jo at det gikk fort over igjen, og e ber tel alle der oppe(eller nere eller kor de e) om at dae ikkje bi veldig mange runda tel. Liksom litt ubehageli naar man ikkje veit om dae e 1 elle 2...oy kanskje litt langt her nu...ja neste pungt
Ungan her nere e fortasatt ikkje lei av aa rop etter me naar e sykla min daglige tur paa jobb."Hellllooooo!!" Trur e snart har verdensrekord i aa bruk det ordet. I gaar vart e ogsaa stoppa av en munk som kom baeranes paa en kanin, og naa gress. Dae verka som han villa prat,men visst se ganske fort at han va ganske masse beire paa aa smil og sei ""Helo,how are you?,what is your name?"enn akkurat dae aa för en samtal..men men ikkje ofte man möt en smilende munk med en kanin paa armen.
Naar dae gjeld jobben, kan man kanskje sei e har steg litt paa rangstigen, i fra aa skrap og mal senger tel litt meir sykepleierelatert arbeid. E har ved en tiliar annledning nevnt Mr. Kaan. En liten , tykk mann med brilla og et stort smil. Han har denne uka tatt oss villig med paa sine oppgava, og dae har vaert ganske groteske greier dennan uka. Mandag begynnte med ei trafikkulykke kor 20 persona va innvolvert annkom sykehuset. En person döde paa stedet, en annen döede av anafylaktisk sjokk(alergisk)fördi de gav ho antibiootika ho ikke taalte, de andre va hart skadd.Ulykka skjedd da traktorvogna de satt oppi tippa i en nedoverbakke hvor de hadde ganske höyt tempo. Det va 5 barn kor tre bei sendt videre tel Siam Reap, mens de andre som hadd ganske seriöse hodeskada bei vaeranes. Da vi kom paa sykehuset den morran va dae som aa vaer med i en krigsfilm, fulstendig kaos med folk overalt! Det va ikke mange lega som va paa vakt daa de kom( en lege og en sykepleier), og her e dae ingen krisealarm, saa de fikk gjör saa godt de kunne. De hadde lappa sammen som best de kunne, og ikke noe meir enn det. I allefall va dae sterke inntrykk oog gaa rundt der, saerlig naar det er saa lite man kan gjöre. Kan jo berett at baade gutten og jenta ser mye beire ut nu, hevelsan har gaatt ned og de kan aapne öyan sine. Men dae e nok et saar som vil ta mange aar för dae leges og det er traumen, og hendelsen i seg selv...det er mye frykt i öynene deres..
Trafikkulykker er det svaert mye av. Sarte sjeler bör hoppe over dette avsnitt pga. kanskje litt mye detaljer her.. Folk som krasjer med mopedene, folk som kjoerer i fylla, eller de uovervinnelige traktorene.( det er ingen vanlig traktor, men en slik med fryktelig langt styre..vanskelig og forklare) I allefall er det sykepleierne som faar jobben med og lappe sammen disse opprevna kroppene som kommer inn. Jeg har vaert med og hjulpet paa en del av dem, og her er det ingen naade. De er sparsom med lokalbedövelse, og sterkere smertestillende enn 300mg paracetamol maa man se langt etter. En hadde pungtert öyet sitt fordi han hadde saget fliser uten öyebeskyttelse. Han fikk 300mg paracet og ble sendt to timer i bil til Siam reap. ( i tillegg maatte han laane penger av kompisen faar aa faa raad) En hadde brekt en arm og et ben, samt store skrubbsaar paa hele kroppen. De har ikke gips her, og veldig faa skinner, saa bruddene maa lege seg selv.
I dag assisterte jeg da de skulle sy sammen annsiktet til en jente som hadde krasjet med mopeden uten hjelm. Hun fikk haldigvis medisiner slik at hun sov mens det ble gjort.men huden og musklene over det höyre öyet var flerret opp slik at man saa rett inn til skallen. Hun vil nok ikke kunne se normalt med det ene öyet og annsiktet vil bli deformert for resten av livet, fordi hun ikke brukte hjelm. Saa moralen er bruk beskyttelse!
En annen episode var en mor og sönn som kom inn med store brannskader. Og da mener jeg store. Kvinnen hadde brannskader paa over 80% av kroppen, og sönnen paa kanskje 50%. De hadde skulle skjekket om bensinkonteineren deres var tom, og fyrte derfor en fyrstikk inn i aapningen. Den eksploderte og de maatte sitte i en kjerre i en time för de kom til sykehuset. Dette er nok det faeleste jeg har sett. Sykehuset hadde ingenting de kunne gjore og ville sende dem med ambulanse videre til Siam Reap, men de maatte vennte paa de paarörende i et halvt dögn för de kunne dra. Da vi kom laa dama i gangen og skalv, med et lite ullpledd over seg. Helt utrolig at den dama fortsatt var i live da ambulansen dro... Saa groteskt og utrolig det enn höres ut saa er det et faktum det Mr. Kaan sa da de dro, "That's how it is when you are poor". Verden e urettferdig...
Dokker lura kanskje paa kosjen e takla alt dettan som e skriv om. Dae e ikke lett og sei, men e fann i allefall ganske fort ut at e ikkje kan tenk för masse paa at verden e urettferdig, og at menneskan bi behandla langt unner dae man kan taalerer. De har inget valg, og det handla om penga. Ogsaa trur e dae e vektig og tenk paa at en hjelper gjör alltid sett beste, og det gjör de her ogsaa. Det e vektig og sjaa sammenhenga naar man ska finn ut koffer teng e som dae e.
I matveien e dae fortsatt ris dae gaar i...bortsett fra at familien nu har skjönna at vi e fan av bröd paa morran. Saa her e dae fremskritt. Nu e dae ikkje ris og fesk, men bröd og fesk, evt.egg, aa e ska ikje klag paa dae. Vesst vi nu snakka om dae litt meir udelikate kan e jo berett för de intresserte at magen hadd holdt se stabil heilt tel e skröyt av dae. Daa sku han plutselig slaa se vrang, og Ing tibrakte ei natt paa et noksaa enkelt dass med selskap av mengder med mygg...akkurat dettan annbefales ikke. Dae som va bra va jo at det gikk fort over igjen, og e ber tel alle der oppe(eller nere eller kor de e) om at dae ikkje bi veldig mange runda tel. Liksom litt ubehageli naar man ikkje veit om dae e 1 elle 2...oy kanskje litt langt her nu...ja neste pungt
Ungan her nere e fortasatt ikkje lei av aa rop etter me naar e sykla min daglige tur paa jobb."Hellllooooo!!" Trur e snart har verdensrekord i aa bruk det ordet. I gaar vart e ogsaa stoppa av en munk som kom baeranes paa en kanin, og naa gress. Dae verka som han villa prat,men visst se ganske fort at han va ganske masse beire paa aa smil og sei ""Helo,how are you?,what is your name?"enn akkurat dae aa för en samtal..men men ikkje ofte man möt en smilende munk med en kanin paa armen.
Naar dae gjeld jobben, kan man kanskje sei e har steg litt paa rangstigen, i fra aa skrap og mal senger tel litt meir sykepleierelatert arbeid. E har ved en tiliar annledning nevnt Mr. Kaan. En liten , tykk mann med brilla og et stort smil. Han har denne uka tatt oss villig med paa sine oppgava, og dae har vaert ganske groteske greier dennan uka. Mandag begynnte med ei trafikkulykke kor 20 persona va innvolvert annkom sykehuset. En person döde paa stedet, en annen döede av anafylaktisk sjokk(alergisk)fördi de gav ho antibiootika ho ikke taalte, de andre va hart skadd.Ulykka skjedd da traktorvogna de satt oppi tippa i en nedoverbakke hvor de hadde ganske höyt tempo. Det va 5 barn kor tre bei sendt videre tel Siam Reap, mens de andre som hadd ganske seriöse hodeskada bei vaeranes. Da vi kom paa sykehuset den morran va dae som aa vaer med i en krigsfilm, fulstendig kaos med folk overalt! Det va ikke mange lega som va paa vakt daa de kom( en lege og en sykepleier), og her e dae ingen krisealarm, saa de fikk gjör saa godt de kunne. De hadde lappa sammen som best de kunne, og ikke noe meir enn det. I allefall va dae sterke inntrykk oog gaa rundt der, saerlig naar det er saa lite man kan gjöre. Kan jo berett at baade gutten og jenta ser mye beire ut nu, hevelsan har gaatt ned og de kan aapne öyan sine. Men dae e nok et saar som vil ta mange aar för dae leges og det er traumen, og hendelsen i seg selv...det er mye frykt i öynene deres..
Trafikkulykker er det svaert mye av. Sarte sjeler bör hoppe over dette avsnitt pga. kanskje litt mye detaljer her.. Folk som krasjer med mopedene, folk som kjoerer i fylla, eller de uovervinnelige traktorene.( det er ingen vanlig traktor, men en slik med fryktelig langt styre..vanskelig og forklare) I allefall er det sykepleierne som faar jobben med og lappe sammen disse opprevna kroppene som kommer inn. Jeg har vaert med og hjulpet paa en del av dem, og her er det ingen naade. De er sparsom med lokalbedövelse, og sterkere smertestillende enn 300mg paracetamol maa man se langt etter. En hadde pungtert öyet sitt fordi han hadde saget fliser uten öyebeskyttelse. Han fikk 300mg paracet og ble sendt to timer i bil til Siam reap. ( i tillegg maatte han laane penger av kompisen faar aa faa raad) En hadde brekt en arm og et ben, samt store skrubbsaar paa hele kroppen. De har ikke gips her, og veldig faa skinner, saa bruddene maa lege seg selv.
I dag assisterte jeg da de skulle sy sammen annsiktet til en jente som hadde krasjet med mopeden uten hjelm. Hun fikk haldigvis medisiner slik at hun sov mens det ble gjort.men huden og musklene over det höyre öyet var flerret opp slik at man saa rett inn til skallen. Hun vil nok ikke kunne se normalt med det ene öyet og annsiktet vil bli deformert for resten av livet, fordi hun ikke brukte hjelm. Saa moralen er bruk beskyttelse!
En annen episode var en mor og sönn som kom inn med store brannskader. Og da mener jeg store. Kvinnen hadde brannskader paa over 80% av kroppen, og sönnen paa kanskje 50%. De hadde skulle skjekket om bensinkonteineren deres var tom, og fyrte derfor en fyrstikk inn i aapningen. Den eksploderte og de maatte sitte i en kjerre i en time för de kom til sykehuset. Dette er nok det faeleste jeg har sett. Sykehuset hadde ingenting de kunne gjore og ville sende dem med ambulanse videre til Siam Reap, men de maatte vennte paa de paarörende i et halvt dögn för de kunne dra. Da vi kom laa dama i gangen og skalv, med et lite ullpledd over seg. Helt utrolig at den dama fortsatt var i live da ambulansen dro... Saa groteskt og utrolig det enn höres ut saa er det et faktum det Mr. Kaan sa da de dro, "That's how it is when you are poor". Verden e urettferdig...
Dokker lura kanskje paa kosjen e takla alt dettan som e skriv om. Dae e ikke lett og sei, men e fann i allefall ganske fort ut at e ikkje kan tenk för masse paa at verden e urettferdig, og at menneskan bi behandla langt unner dae man kan taalerer. De har inget valg, og det handla om penga. Ogsaa trur e dae e vektig og tenk paa at en hjelper gjör alltid sett beste, og det gjör de her ogsaa. Det e vektig og sjaa sammenhenga naar man ska finn ut koffer teng e som dae e.
Wednesday, February 17, 2010
Tel aere for d Mamma!
Hoho i dag har e foer andre gang dennan uka vaert med paa et keisersnitt. Aa nu maa e baerre skriv et lite innlegg her, saa faar dokker meir utbrodering i helga. I allefall e har faatt me en god venn i mr. Kaan, som e sykepleier paa sykehuset her. Om han e bidd min venn fordae e snakka engelsk eller fordae e e svaert hyggeli e foreloepig uvisst, men han e i allefall svaert gira paa aa laer se engelsk, saa vi faar meir enn gjawerne vaer med naar han utfor sine smaakirurgiske inngrep osv. I allefall saa fortalt e i morrest at ho mamma e jordmor, og det synes Mr. Kaan va stor stas. Saa da vi sto inne paa operasjonssalen, og kirurgen akkurat gjord se klar tel og snitt livmora, kom Mr. Kaan sprenganes mae I-poden min. "you have to film to your mama!"saa han og langa inn videokamera(eller I-poden som man kan film med). Og e saa gjord...saa for alle de som vil se en kambodsjansk baby kom tel verden faar gje me et vink, hi hi...
Fraesstn en fantastisk opplevelse!...og mamma e skjoenna koffoer du har valgt det yrket ja ;)
Fraesstn en fantastisk opplevelse!...og mamma e skjoenna koffoer du har valgt det yrket ja ;)
Saturday, February 13, 2010
Halvgale haner, kruttfyllte kinaputter, messende munker og grillede griser...Velkommen inn i Tigerens aar!
Denne helgen har altsaa de kinesiske kambodsjanere oensket det nye kinesiske aaret velkommen. Det er altsaa ikke noe de fleste her i kambodsja feirer, men har du en anelse kinesisk gen inni deg, vil du ikke unngaa en unnskyldning for en god fest. Vi vaaknet paa morgenen av hanen som galte, dette er ikke noe nytt for den galer hvert 5min fra kl 5 om morgenen...i allefall etter aa ha inntatt dagens frokost som denne dagen ikke bestod av ris men faktisk baguett, ble vi invitert opp i huset. Her satt vi paa gulvet og ventet i spenning og ante lite om hva som skulle skje. Plutselig strenet det inn 7 munker i sin lekre orange munkehabbit. Sammen med oss paa gulvet satt, gamlemor og gamlefar som tidligere hadde vaert nonner( i allefall det jeg kunne skjoenne), og paa gulvet var det ordnet masse mat og drikke som sto stablet opp foran buddastatuen. Hus har de i dette landet, husene har rom men ikke saa mye mer. Det finnes ikke en moebel. Her sover man paa gulvet, og maten spises ogsa der.
I allefall satt vi naa der i den prektige stillingen vi har laert at man skal sitte. Bena boeyd paa siden og haandflatende sammen.Stillingen er helt forjaevlig aa sitte i lengre enn 5 min. Saerlig for noen sarte vestlige rumper som er vannt til stresslessene hjemme i Norge. Etter en stund begynnte gamlefar og gjalle ut en slags konstant messelignende sang, og resten av familien hang seg paa etterhvert. Da de var ferdig etter ett kvarters tid, var det munkenes tur, og her snakker vi noen som har gjort leksa. Munkesangen klinget i orene, roekelsen fylte lungene og hemmet all luktesans, og jeg proevde febrilskt diskret aa skifte stilling fordi begge bena sov..Da munkesangen stillnet, og vi fikk en mulighet til og stoette oss paa hendene, tenkte jeg at naa var det nok ferdig, men neida...Naa satte alle i gang for full hals, mens en av dem surret en sytraad rundt maten og til alle munkene. Sjefsmunken tok opp en kvist og begynnte og sprute vann ut over oss mens han messet i vei..morsommt og se ulike tradisjoner og ting man gjoer i sermonielle sammenhenger.
Da det hele var over og mukene glade oste avgaarde paa motorsyklene sine, var tiden inne for aa se paa hanekamp. Hanekamp er egentlig forbudt her i Kambodsja, men er alikevel noksaa vanlig. Man maa bare betaler en sum penger til politiet og saa er det greit. Hanekampen faaregaar som foelger:
Kampen faaregaar i en ring som kanskje er 5m i diameter. De to hanene som skal ut i kamp maa vaere i samme vektklasse, og de maa vaere tapet over hovedkloa slik at de ikke skader hverandre betydelig. Eieren av hanen blir enig med motstanderen om hvor mye de skal satse, dette kan feks vaere 250 dollar. Den ene hanen taper hvis han er skadet i begge oeynene, brekt en fot, eller det som oftest skjer at den gir seg og springer unna motstanderen. Kampen bestaar av 5 runder, med 10 min. pause mellom hver runde. Hvis ingen av hanene har vunnet etter dette, vil ingen vinne..
Naar hanene er klare til kamp, det vil si dynket litt i varmvann, stellt og pjusket med, slippes de inn i ringen. De hanene vi saa hadde vaert ute en vinterdag for, hadde ikke akkurat vunnet premie i sjoennhetskonkuranse gitt...Det var ingen kjaere mor da kampen startet. De flakset i hverandre, sparket og hakket saa fjerene foyk! Helt syykt og se pa de dumme dumme hanene som helt uprovosert kastet seg inn i hverandre. Forsavidt ganske morro og samtidig se paa mannfolkene omkring som var saa syykt engasjert...en viss likhet?
I pausen var det tid for eieren og stelle og fikse opp hanen sin, akkurat som og se naar treneren fikser opp bokseren sin mellom rundene. en klut med varmtvann paa vinger og taer, samt og stikke hull paa blodutredelsene, det saa til og med ut som hanen noyt det! Kampen endte med at den ene underkastet seg etter aa ha faatt rikelig med juling.
Paa kvelden var det tid for mat og ol. All maten spises fra felles boller, og alle sitter paa gulvet, ungene synes imidlertidig at kinaputtene og fyrverkeriet var det mest morsomme. Etter en del ol var festen over og vi gikk til sengs langt over leggetid. Klokken var faktisk halv tolv, noe som var tre timer senere enn normalen..Ja for saann er det. Folk gaar til sengs kl 8, hele familien unge som gamle, og saa staar de opp naar hanen begynner aa gale kl 5. Jeg skal aldrig skaffe meg en hane...
I allefall satt vi naa der i den prektige stillingen vi har laert at man skal sitte. Bena boeyd paa siden og haandflatende sammen.Stillingen er helt forjaevlig aa sitte i lengre enn 5 min. Saerlig for noen sarte vestlige rumper som er vannt til stresslessene hjemme i Norge. Etter en stund begynnte gamlefar og gjalle ut en slags konstant messelignende sang, og resten av familien hang seg paa etterhvert. Da de var ferdig etter ett kvarters tid, var det munkenes tur, og her snakker vi noen som har gjort leksa. Munkesangen klinget i orene, roekelsen fylte lungene og hemmet all luktesans, og jeg proevde febrilskt diskret aa skifte stilling fordi begge bena sov..Da munkesangen stillnet, og vi fikk en mulighet til og stoette oss paa hendene, tenkte jeg at naa var det nok ferdig, men neida...Naa satte alle i gang for full hals, mens en av dem surret en sytraad rundt maten og til alle munkene. Sjefsmunken tok opp en kvist og begynnte og sprute vann ut over oss mens han messet i vei..morsommt og se ulike tradisjoner og ting man gjoer i sermonielle sammenhenger.
Da det hele var over og mukene glade oste avgaarde paa motorsyklene sine, var tiden inne for aa se paa hanekamp. Hanekamp er egentlig forbudt her i Kambodsja, men er alikevel noksaa vanlig. Man maa bare betaler en sum penger til politiet og saa er det greit. Hanekampen faaregaar som foelger:
Kampen faaregaar i en ring som kanskje er 5m i diameter. De to hanene som skal ut i kamp maa vaere i samme vektklasse, og de maa vaere tapet over hovedkloa slik at de ikke skader hverandre betydelig. Eieren av hanen blir enig med motstanderen om hvor mye de skal satse, dette kan feks vaere 250 dollar. Den ene hanen taper hvis han er skadet i begge oeynene, brekt en fot, eller det som oftest skjer at den gir seg og springer unna motstanderen. Kampen bestaar av 5 runder, med 10 min. pause mellom hver runde. Hvis ingen av hanene har vunnet etter dette, vil ingen vinne..
Naar hanene er klare til kamp, det vil si dynket litt i varmvann, stellt og pjusket med, slippes de inn i ringen. De hanene vi saa hadde vaert ute en vinterdag for, hadde ikke akkurat vunnet premie i sjoennhetskonkuranse gitt...Det var ingen kjaere mor da kampen startet. De flakset i hverandre, sparket og hakket saa fjerene foyk! Helt syykt og se pa de dumme dumme hanene som helt uprovosert kastet seg inn i hverandre. Forsavidt ganske morro og samtidig se paa mannfolkene omkring som var saa syykt engasjert...en viss likhet?
I pausen var det tid for eieren og stelle og fikse opp hanen sin, akkurat som og se naar treneren fikser opp bokseren sin mellom rundene. en klut med varmtvann paa vinger og taer, samt og stikke hull paa blodutredelsene, det saa til og med ut som hanen noyt det! Kampen endte med at den ene underkastet seg etter aa ha faatt rikelig med juling.
Paa kvelden var det tid for mat og ol. All maten spises fra felles boller, og alle sitter paa gulvet, ungene synes imidlertidig at kinaputtene og fyrverkeriet var det mest morsomme. Etter en del ol var festen over og vi gikk til sengs langt over leggetid. Klokken var faktisk halv tolv, noe som var tre timer senere enn normalen..Ja for saann er det. Folk gaar til sengs kl 8, hele familien unge som gamle, og saa staar de opp naar hanen begynner aa gale kl 5. Jeg skal aldrig skaffe meg en hane...
Thursday, February 11, 2010
En er bedre enn ingen..
Naa har det gaatt en uke til , aa hei som tiden gaar! Denne uken har jeg jobbet paa sykehuset. Vakten er fra kl halv 8 til 11 saa har vi lunch til kl 14, saa jobber vi til kl 17.
Sykehuset her er det eneste i denne provinsen. De har flere helsesentre men ingen flr skehus. Det er inndelt i flere "ävdelinger", kirurgisk, medisinsk, pediatri, tuberkulose og HIV, foeden og gyn. Til sammen kan det vaere opp tl 200 pasienter, men det er ikke nok senger til alle saa noen faar sove paa gulvet. Naar jeg sier avdeing vil det si et rom med 12 senger i. Rommene er paa bakkeplan med aapne vinduer og doerer,ingen madrasser, ingen aircondition, ingen vask eller vann inne, ingen toalett inne, men masse fluer. Utenfor rommene ute paa plenen sitter paaroerende. De maa lage mat til pasienten eller slektningen her, og sitter ellers bare aa ser paa hva vi holder paa med. Det er fire toaletter men tror to av dem er tette, og det er en plass ute hvor man kan vaske seg.
Tilsammen er det 6 leger og 10-15 sykepleiere som jobber her. Men denne uken har det bare vaert to leger fordi de andre har vaert paa kurs. Rutinene er som foelger. Om morgenen har legene et moete hvor de snakker om pasientene, etter dette gaar de runde og ser til pas. Det er ganske stor forsjell paa legene i hvor mye de gjoer paa disse rundene. Noen spor ikke pas. et eneste sporsmaal eller undersoker dem, mens andre er flinkere. Naar de er ferdige med runden, drar de til mottagelsen eller til private klinikker. Sykepeierne gjor ingenting annet en det de faar beskjed om fra legen. De gjor ingen observasjoner som blodtrykk, puls, temp, ikke en gang paa nyopererte. Etter de har hengt opp vaeske og gitt antibiotika, noe som absolutt alle faar, setter de seg og ser pa tv.
Malaria, luftveisproblemer, og diare er de vanligste diagnosene. I tillegg kommer ganske mange trafikkskadde inn. I dag hade vi en som hadde blitt slengt av traktoren sin og faat ganske heftig e kutt og brannsaar. Han ble foert inn paa en sal hvor de behandler smaaskader. Gutten var kanskje 15 aar og hadde fatt foten bandasjert paa et helsesenter dagen foer. Naa kom han inn og sykepleieren reiv av bandasjen som satt temmelig godt fast i saaret, gutten hylte av smerte, mens broren proevde og holde han nede. Da jeg spurte hvorfor de ikke brukte vann slik at kompressene losnet enklere saa han at det var bra og rive det av for da kom skitten i lamme. Etterpaa da han skulle rengjore var det absolutt ingen kjaere mor, han gnikket og gnudde, forst med vann, deretter tok han jod over hele saaret, igjen MYE skrik...Etterpaa skulle han til og legge paa bandasje rett paa saaret. Da jeg spurte om de ikke hadde noe viste det seg at joda det hadde de. "var det dette du mente?"sa han og dro frem en eske Jelonet(en saarbeskytter som hindrer bandasjen i aa feste seg i saaret.) Puh tenkte jeg, da blir det i allefall litt mindre smertefullt i morgen. Men hvem vet om de vil bruke det da? De har lite ressurser, og enkelte lite kunnskap.
Da jeg var med paa blindtarmsopperasjonen foltes det som om jeg var mad i en Bollywoodfilm. Midt under opperasjonen, gikk anestesi spl ut for aa royke, det kom en annen inn som tok bilde av opperasjonsaaret(mens de oppererte) og viste det til pasienten( en 15aar gammel jente)som var vaaken. De noterer ingenting under operasjonen, og ar blodtrykket bare en gang i blandt. I allefall da han som hadde vaert og royket kom tilbake satt han paa musikk fra mobilen paa full guffe. Kirurgen og sykepleieren brydde seg lite, bare fortsatte som om dette var helt normalt...helt syyk opplevelse.
Siden rutinene er som de er er det ikke mye sykepleieoppgaver jeg faar gjoere, men jeg hadde erlig talt ikke hvisst hva jeg skulle gjort. Ordet "pleie" finnes ikke her. Man maa klare seg selv med mat, hygiene osv. Naar ogsaa spraaket er vanskelig, ingen snakker godt engelsk, blir det madisiner igjen...og det tror jeg spl. her kan bedre enn meg.
Saa det vi har gjort denne uken har vaert og fikse senger. Skrapet, vasket og malt dem blaa...aa de ble fine gitt! Vi har vasket en opperasjonssal, hvor noe av moeblene aldri hadde vaert vasket..denne ble ogsaa veldig fin! Ogsaa har vi gaatt runden med legen hver morgen, og hvert med paa operasjoer.
Jeg skal legge ut bilder her senere naar jeg kommer til mer siviliserte strok, dette nettet gaar alt for tregt. Ja foressten saa glemte jeg at jeg lovet jo og fortelle deg mamma hvordan det gikk med den dama som hadde preeklamsi. Legen her paa sykehuset torte ikke aa ta keisersnitt saa han ville sende henne til et storre sykehus. Dama hadde egentlig ikke raad og betale de 50dollar det kostet med ambulansen, men hun fikk hjelp fra en frivillig organisasjon hvor pasienter som henne kan soke om penger. Saa hun dro og det tror jeg var siste liten.
Jeg kan bli frustrert over tilstanden her paa sykehuset, men disse menneskene klager aldri! Ingen pasienter har et vondt ord og si om hvordan de blir behandlet. Kanskje er det fordi de ikke vet bedre, kanskje har de en mye hoyere toleranse enn oss, og kanskje de har opplevd saa mye vondt i livet at dette ikke er noe man kan klage over?....ikke vet jeg, men jeg blir i allefall paamindt hvert minutt hvor heldig jeg var som ble foett i Norge. Maa jo ogsaa tilfoye at jeg til tider blir imponert over hva legene faar til her paa tross av utrolig lite ressurser. De hjelper tross alt noen fra elendigheten selv om tallet kunne vaert mye hoeyere med litt mer kunnskap. For en er jo bedre enn ingen!
Sykehuset her er det eneste i denne provinsen. De har flere helsesentre men ingen flr skehus. Det er inndelt i flere "ävdelinger", kirurgisk, medisinsk, pediatri, tuberkulose og HIV, foeden og gyn. Til sammen kan det vaere opp tl 200 pasienter, men det er ikke nok senger til alle saa noen faar sove paa gulvet. Naar jeg sier avdeing vil det si et rom med 12 senger i. Rommene er paa bakkeplan med aapne vinduer og doerer,ingen madrasser, ingen aircondition, ingen vask eller vann inne, ingen toalett inne, men masse fluer. Utenfor rommene ute paa plenen sitter paaroerende. De maa lage mat til pasienten eller slektningen her, og sitter ellers bare aa ser paa hva vi holder paa med. Det er fire toaletter men tror to av dem er tette, og det er en plass ute hvor man kan vaske seg.
Tilsammen er det 6 leger og 10-15 sykepleiere som jobber her. Men denne uken har det bare vaert to leger fordi de andre har vaert paa kurs. Rutinene er som foelger. Om morgenen har legene et moete hvor de snakker om pasientene, etter dette gaar de runde og ser til pas. Det er ganske stor forsjell paa legene i hvor mye de gjoer paa disse rundene. Noen spor ikke pas. et eneste sporsmaal eller undersoker dem, mens andre er flinkere. Naar de er ferdige med runden, drar de til mottagelsen eller til private klinikker. Sykepeierne gjor ingenting annet en det de faar beskjed om fra legen. De gjor ingen observasjoner som blodtrykk, puls, temp, ikke en gang paa nyopererte. Etter de har hengt opp vaeske og gitt antibiotika, noe som absolutt alle faar, setter de seg og ser pa tv.
Malaria, luftveisproblemer, og diare er de vanligste diagnosene. I tillegg kommer ganske mange trafikkskadde inn. I dag hade vi en som hadde blitt slengt av traktoren sin og faat ganske heftig e kutt og brannsaar. Han ble foert inn paa en sal hvor de behandler smaaskader. Gutten var kanskje 15 aar og hadde fatt foten bandasjert paa et helsesenter dagen foer. Naa kom han inn og sykepleieren reiv av bandasjen som satt temmelig godt fast i saaret, gutten hylte av smerte, mens broren proevde og holde han nede. Da jeg spurte hvorfor de ikke brukte vann slik at kompressene losnet enklere saa han at det var bra og rive det av for da kom skitten i lamme. Etterpaa da han skulle rengjore var det absolutt ingen kjaere mor, han gnikket og gnudde, forst med vann, deretter tok han jod over hele saaret, igjen MYE skrik...Etterpaa skulle han til og legge paa bandasje rett paa saaret. Da jeg spurte om de ikke hadde noe viste det seg at joda det hadde de. "var det dette du mente?"sa han og dro frem en eske Jelonet(en saarbeskytter som hindrer bandasjen i aa feste seg i saaret.) Puh tenkte jeg, da blir det i allefall litt mindre smertefullt i morgen. Men hvem vet om de vil bruke det da? De har lite ressurser, og enkelte lite kunnskap.
Da jeg var med paa blindtarmsopperasjonen foltes det som om jeg var mad i en Bollywoodfilm. Midt under opperasjonen, gikk anestesi spl ut for aa royke, det kom en annen inn som tok bilde av opperasjonsaaret(mens de oppererte) og viste det til pasienten( en 15aar gammel jente)som var vaaken. De noterer ingenting under operasjonen, og ar blodtrykket bare en gang i blandt. I allefall da han som hadde vaert og royket kom tilbake satt han paa musikk fra mobilen paa full guffe. Kirurgen og sykepleieren brydde seg lite, bare fortsatte som om dette var helt normalt...helt syyk opplevelse.
Siden rutinene er som de er er det ikke mye sykepleieoppgaver jeg faar gjoere, men jeg hadde erlig talt ikke hvisst hva jeg skulle gjort. Ordet "pleie" finnes ikke her. Man maa klare seg selv med mat, hygiene osv. Naar ogsaa spraaket er vanskelig, ingen snakker godt engelsk, blir det madisiner igjen...og det tror jeg spl. her kan bedre enn meg.
Saa det vi har gjort denne uken har vaert og fikse senger. Skrapet, vasket og malt dem blaa...aa de ble fine gitt! Vi har vasket en opperasjonssal, hvor noe av moeblene aldri hadde vaert vasket..denne ble ogsaa veldig fin! Ogsaa har vi gaatt runden med legen hver morgen, og hvert med paa operasjoer.
Jeg skal legge ut bilder her senere naar jeg kommer til mer siviliserte strok, dette nettet gaar alt for tregt. Ja foressten saa glemte jeg at jeg lovet jo og fortelle deg mamma hvordan det gikk med den dama som hadde preeklamsi. Legen her paa sykehuset torte ikke aa ta keisersnitt saa han ville sende henne til et storre sykehus. Dama hadde egentlig ikke raad og betale de 50dollar det kostet med ambulansen, men hun fikk hjelp fra en frivillig organisasjon hvor pasienter som henne kan soke om penger. Saa hun dro og det tror jeg var siste liten.
Jeg kan bli frustrert over tilstanden her paa sykehuset, men disse menneskene klager aldri! Ingen pasienter har et vondt ord og si om hvordan de blir behandlet. Kanskje er det fordi de ikke vet bedre, kanskje har de en mye hoyere toleranse enn oss, og kanskje de har opplevd saa mye vondt i livet at dette ikke er noe man kan klage over?....ikke vet jeg, men jeg blir i allefall paamindt hvert minutt hvor heldig jeg var som ble foett i Norge. Maa jo ogsaa tilfoye at jeg til tider blir imponert over hva legene faar til her paa tross av utrolig lite ressurser. De hjelper tross alt noen fra elendigheten selv om tallet kunne vaert mye hoeyere med litt mer kunnskap. For en er jo bedre enn ingen!
Saturday, February 6, 2010
Friday, February 5, 2010
Inntrykk og svingende foelelser.
Japp da va foerste uka over og e har tatt meg en bytur til Siam Reap. Det er fryktelig mange inntrykk som skal fordoyes og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Skriver fressten bokmaal for enkelte bokstver finns ikke paa dette tastaturet. I alle fall, har hatt en helt utrolig fin uke i Samarong. Denne uken var introduksjonsuke saa vi har blitt kjent med Kambodsjas kultur og samfunn.
For aa starte paa starten kan jeg jo fortelle at flyturen gikk prikkfritt, ingen problem aa finne frem paa den gigantiske flyplassen i bankok. Var en smule nervoes da jeg satt paa flyet til kambodsja og skulle fylle ut visum-papirene, men det viste seg fort at de brydde seg fint lite i hva som stod paa papiret bare de fikk pengene. Ya(en av koordinatorene) og kona hans motte meg paa flyplassen,etter jeg hadde snakket litt med dem dro vi for aa mote de andre frivillige, tre svensker og to normenn. Vi ble stappet inn i to biler saa bar det avgaarde til Samraong. Denne bilturen er minnesverdig i og med at veien var syykt hompete og sjaaforen kjorte FORT!I tillegg var det saa mye aa se, litt uforstaaelig aa vaere her..
Litt oppsummering av livet:
Jeg sover naa hos en familie med to av svenaskene. Familien snakker daarlig engelsk, saa kommunikasjonen gaar mye paa kroppspraak. Dette er en noksaa velstaaende familie til aa bo i denne byen som er sveart fattig. De fleste er boenner og har en liten lapp jord hvor de dyrker ris. Soeppel er et stikkord i denne byen, det flyter over av soeppel. Folk kaster i fra seg alt, finnes ingen soeppelbotter, hoener,griser , barn og stoev i et evig sammensurium...et eventyr!Det er utrolig varmt 37 grader i skyggen, saa dusjing er faanyttes, etter 5min er du endten like svett igjen eller full av sand fra gaten. Kostholdet bestaar av ris. Ris til frokost, ris til lunch, ris til middag, faar somregel hoene, gris, eller fisk til og spiser vi ikke opp er restene til neste maaltid.
Denne uken har vi:
Reist til grensen mot Thailand hvor vi besoekte den siste landsbyen Roede Khmer kontrollertehelt frem til 1998. Her var Pol Pots grav, og Ta Moks villa, samt en utkikkspost hvor vi kunne ha sett hele Kambodsja om det ikke hadde vaert taake..Den ene av koordinatorene som heter Ear var frem til 1997 medlem av roede Khmer. Han fortalte sitt syn paa Kambodsjas historie, og dette gjode virkelig inntrykk. Gaar ikke mer inn paa dette naa for da blir jeg sittende til i morgen tidlig...I allefall faar jeg enda mer medlidenhet med det Kambodsjanske folket som lever i et land gjennomsyret med korrupsjon, hvor man ikke kan si sin mening og hvor pengen kontrollerer alt. Han sier at han selv ikke ser noen fremtid for landet sitt, og folket lever bare dag for dag..Jeg blir svaert takknemmelig naar jeg bor i et land som Norge.
Elers har vi besoekt skolene hvor de frivillige skal arbeide og sykehuset hvor jag skal jobbe. Dette gjorde ogsaa veldig inntrykk. Pasientene ligger paa straamatter, alle faar antibiotika og de kan skifte type ab hver dag alt etter hvilken lege som gaar runden. Legene trenger ikke og vaere utdannet, de kan ha kjoept seg legediplom uten aa ha noen erfaring. Dette gjelder ikke alle men det skjer. Fluer og soeppel er inget unntak her, og operasjonssalen finnes ikke steril ++ er saa mye negativt jeg kan si om dette,men vi faar se om inntrykkene kan forandre seg etter hvert som jeg begynner og jobbe.
Noe som derimot er svaert positivt er menneskene i dette landet. De er svaert hyggelige og hjelpsomme. Gir man et smil kan man vaere sikker paa aa faa et tilbake. Det er ikke mange utlendinger som besoeker byen saa vi blir GODT lagt merke til. Barang barang (betyr utlending, hvit, eller langnese) blir ropt etter oss i gatene, alle stirrer, kniser og peker. Vi har laert noen enkle fraser paa Khmer og folk blir veldig glade naar vi forsoeker og snakke. Er forovrig svaert vanskelig spraak fordi de har helt andre lyder enn oss. Kulturen her er ganske forskjellig fra det jeg er vennt til. Man maa passe paa hvordan man sitter, hvordan man kler seg, og hvordan man viser respekt til eldre, munker, eller personer som har hoeyere status. Kvinner kan for eksempel ikke ta paa menn, og man boer helst gi ting til en annen med to hender. Mange slike regler er det, og jeg har nok allerede gjort flere tabber.
I gaar natt var vi i tempelet sammen med munkene. Dette var ogsaa en veldig speaiell opplevelse. Mukene var svaert villige med aa snakke med oss for aa faa oevd paa engelsk. De fortalte om budismen, og om deres liv i pagoden. Om morgenen kl 06.00 var vi med og gikk rundt i landsbyen for aa faa almisse. Helt fantastisk og se hvordan de praktiserte sin religion.
Her i Siem Reap er ting ganske annerledes. Det baeres stor preg av at denne byen er lagd for turisme, det er turister overalt. Det er som aa vaere i syden i europa bare litt heftigere trafikk med tuk tuk og mopeder overalt. kulturen er mer utvasket og mer vestlig. (Har nettopp faatt fiskemasage paa bena noe som virkelig annbefales. Fiskene spiser all doed hud, og man faar baby foetter. ;)
Dette blir bare en oppramsing, det er store kontraster og svingende foeleser. Men jeg kan i allefall si at denne uken har vaert helt topp, jeg bare suger til meg alle inntrykk! Haaper alle der hjemme har det bra, og til Kristine Marit saa faar jeg bare si at du maa bare glede deg, dette er topp!
For aa starte paa starten kan jeg jo fortelle at flyturen gikk prikkfritt, ingen problem aa finne frem paa den gigantiske flyplassen i bankok. Var en smule nervoes da jeg satt paa flyet til kambodsja og skulle fylle ut visum-papirene, men det viste seg fort at de brydde seg fint lite i hva som stod paa papiret bare de fikk pengene. Ya(en av koordinatorene) og kona hans motte meg paa flyplassen,etter jeg hadde snakket litt med dem dro vi for aa mote de andre frivillige, tre svensker og to normenn. Vi ble stappet inn i to biler saa bar det avgaarde til Samraong. Denne bilturen er minnesverdig i og med at veien var syykt hompete og sjaaforen kjorte FORT!I tillegg var det saa mye aa se, litt uforstaaelig aa vaere her..
Litt oppsummering av livet:
Jeg sover naa hos en familie med to av svenaskene. Familien snakker daarlig engelsk, saa kommunikasjonen gaar mye paa kroppspraak. Dette er en noksaa velstaaende familie til aa bo i denne byen som er sveart fattig. De fleste er boenner og har en liten lapp jord hvor de dyrker ris. Soeppel er et stikkord i denne byen, det flyter over av soeppel. Folk kaster i fra seg alt, finnes ingen soeppelbotter, hoener,griser , barn og stoev i et evig sammensurium...et eventyr!Det er utrolig varmt 37 grader i skyggen, saa dusjing er faanyttes, etter 5min er du endten like svett igjen eller full av sand fra gaten. Kostholdet bestaar av ris. Ris til frokost, ris til lunch, ris til middag, faar somregel hoene, gris, eller fisk til og spiser vi ikke opp er restene til neste maaltid.
Denne uken har vi:
Reist til grensen mot Thailand hvor vi besoekte den siste landsbyen Roede Khmer kontrollertehelt frem til 1998. Her var Pol Pots grav, og Ta Moks villa, samt en utkikkspost hvor vi kunne ha sett hele Kambodsja om det ikke hadde vaert taake..Den ene av koordinatorene som heter Ear var frem til 1997 medlem av roede Khmer. Han fortalte sitt syn paa Kambodsjas historie, og dette gjode virkelig inntrykk. Gaar ikke mer inn paa dette naa for da blir jeg sittende til i morgen tidlig...I allefall faar jeg enda mer medlidenhet med det Kambodsjanske folket som lever i et land gjennomsyret med korrupsjon, hvor man ikke kan si sin mening og hvor pengen kontrollerer alt. Han sier at han selv ikke ser noen fremtid for landet sitt, og folket lever bare dag for dag..Jeg blir svaert takknemmelig naar jeg bor i et land som Norge.
Elers har vi besoekt skolene hvor de frivillige skal arbeide og sykehuset hvor jag skal jobbe. Dette gjorde ogsaa veldig inntrykk. Pasientene ligger paa straamatter, alle faar antibiotika og de kan skifte type ab hver dag alt etter hvilken lege som gaar runden. Legene trenger ikke og vaere utdannet, de kan ha kjoept seg legediplom uten aa ha noen erfaring. Dette gjelder ikke alle men det skjer. Fluer og soeppel er inget unntak her, og operasjonssalen finnes ikke steril ++ er saa mye negativt jeg kan si om dette,men vi faar se om inntrykkene kan forandre seg etter hvert som jeg begynner og jobbe.
Noe som derimot er svaert positivt er menneskene i dette landet. De er svaert hyggelige og hjelpsomme. Gir man et smil kan man vaere sikker paa aa faa et tilbake. Det er ikke mange utlendinger som besoeker byen saa vi blir GODT lagt merke til. Barang barang (betyr utlending, hvit, eller langnese) blir ropt etter oss i gatene, alle stirrer, kniser og peker. Vi har laert noen enkle fraser paa Khmer og folk blir veldig glade naar vi forsoeker og snakke. Er forovrig svaert vanskelig spraak fordi de har helt andre lyder enn oss. Kulturen her er ganske forskjellig fra det jeg er vennt til. Man maa passe paa hvordan man sitter, hvordan man kler seg, og hvordan man viser respekt til eldre, munker, eller personer som har hoeyere status. Kvinner kan for eksempel ikke ta paa menn, og man boer helst gi ting til en annen med to hender. Mange slike regler er det, og jeg har nok allerede gjort flere tabber.
I gaar natt var vi i tempelet sammen med munkene. Dette var ogsaa en veldig speaiell opplevelse. Mukene var svaert villige med aa snakke med oss for aa faa oevd paa engelsk. De fortalte om budismen, og om deres liv i pagoden. Om morgenen kl 06.00 var vi med og gikk rundt i landsbyen for aa faa almisse. Helt fantastisk og se hvordan de praktiserte sin religion.
Her i Siem Reap er ting ganske annerledes. Det baeres stor preg av at denne byen er lagd for turisme, det er turister overalt. Det er som aa vaere i syden i europa bare litt heftigere trafikk med tuk tuk og mopeder overalt. kulturen er mer utvasket og mer vestlig. (Har nettopp faatt fiskemasage paa bena noe som virkelig annbefales. Fiskene spiser all doed hud, og man faar baby foetter. ;)
Dette blir bare en oppramsing, det er store kontraster og svingende foeleser. Men jeg kan i allefall si at denne uken har vaert helt topp, jeg bare suger til meg alle inntrykk! Haaper alle der hjemme har det bra, og til Kristine Marit saa faar jeg bare si at du maa bare glede deg, dette er topp!
Subscribe to:
Posts (Atom)